Stammingen har styrket meg som menneske

Stamming-Scott Yaruss-Martin Aasen Wright
INSPIRASJON: Ledervervet har gitt meg større menneskelig innsikt. For stammingen vil alltid være en del av meg og min identitet. Stammingen har styrket meg som menneske. På bildet sammen med den amerikanske logopeden og forskeren Scott Yaruss under et NIFS-seminar i 2019. FOTO: Hilda Sønsterud

Jeg ville aldri ha vært foruten hverken stammingen eller ledervervet i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS). Begge deler har formet meg som menneske og gjort meg til den jeg er i dag.

«Du må slutte å promotere deg selv som en som stammer, du stammer jo ikke lenger!», ble jeg fortalt for ikke lenge siden.

Personen som sa dette til meg, sa det med en smittende god latter og har ikke sagt noe dumt eller galt. Jeg skjønner poenget. For en som ikke stammer selv, høres det ikke så godt lenger at jeg stammer. Mye av forklaringen på at jeg har mindre hørbar stamming i dag enn for seks-sju år siden kan blant annet forklares med at ledervervet i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) siden 2015. Det er med blandede følelser jeg holder årsmøte lørdag 13. mars og gir stafettpinnen videre. NIFS har betydd svært mye for meg disse årene. Mye hardt arbeid og i perioder preget av mye frustrasjon, men også mye glede, lærdom og vennskap.

Null erfaring

Da jeg ble valgt som styreleder under årsmøtet i mars 2015, hadde jeg absolutt null erfaring om lederskap og lite kjennskap til frivillig arbeid. Tross manglende erfaring, sa jeg ja til å bli leder fordi jeg ville bidra til å gjøre en forskjell. Jeg hadde erfart i mer enn 25 år hvilken negativ innvirkning stamming kunne ha på livet, alt fra dating til jobbsøking, og at fellesnevneren var behovet for mer faktabasert kunnskap.

Læringskurven har vært bratt. Jeg suste inn i lederoppgavene uten noen som helst forutsetning for å påta meg dette vervet, annet enn at jeg stammet og hadde tro på meg selv. Vi har alle vært kalv en gang, også jeg, og det er nok noen som har sittet i styret under min ledelse, særlig i begynnelsen som har tenkt «hva var det Martin tenkte på?», «hva er det han holder på med?».

Heldigvis har jeg lært mye gjennom prøving og feiling.

I samarbeid med noen nøkkelpersoner i styret har jeg vært med på en formidabel utvikling i NIFS; dobling av antall medlemmer, rekordmange saker i presse og media, bokutgivelse, informasjonsbrosjyrer til barnehager og skoler, et tettere samarbeid med noen av landets fremste logopeder, et 20-talls antall foredrag for studenter og foreldre, satsing på sommerleir for barn som stammer (Familieweekend) og internasjonalt anerkjente logopeder og forskere fra USA som foredragsholdere på NIFS’ nasjonale arrangementer. Det har vært arbeidskrevende og tidvis ganske slitsomt, men så gøy det har vært!

Jeg vil sende en takk spesielt til tidligere kolleger i styret, Familieweekend-organisator Monica Juliebø, og de to tidligere nestlederne Jon-Øivind Finbråten og Oscar Aaslund Hovin, samt Morten Hagen Blokkdal for Ungdomsweekend, Liv Goldstein for medlemsbladet Stamposten og min forgjenger Bjørn Erik Sættem for gode råd og hyggelige telefonsamtaler.

Samarbeid med logopedene

Min holdning har hele tiden vært at vi som har en taleflytvanske og logopeder må ha et godt samarbeid for at den felles forståelsen av hva stamming og løpsk tale er skal bli best mulig. Det er en helt avgjørende faktor for å styrke logopedtilbudet. NIFS’ samarbeid med fagmiljøet har handlet om enkelte ildsjeler blant logopedene, ikke på et organisatorisk nivå. I denne sammenheng er det særlig de fire logopedene i NIFS’ faglige utvalg jeg ønsker å fremheve, Siv Andresen, Linn Stokke Guttormsen, Tommy Olsen og Hilda Sønsterud.

For jeg er av den oppfatning at vi har vært eksperter på hvert vårt felt, og kan dermed utfylle hverandre; personlig erfaring og fagkunnskap forenes. Min oppfordring til Statped og Norsk logopedlag i tiden fremover er å lære seg å lytte til de som vet best hvordan det er å ha stamming eller løpsk tale, nemlig menneskene selv. Det hjelper lite med brukerutvalg i Statped når det gis liten anledning til å påvirke, eller når Logopedlaget i altfor liten grad benytter seg av medlemmer i NIFS til å dele sin erfaring med logopedene. Jo mer jeg i begynnelsen av min lederperiode leste meg opp på forskning og samtidig ble kjent med noen logopeder som kunne faget sitt til fingerspissene, innså jeg at stamming arter seg forskjellig fra person til person. Denne innsikten kunne jeg ikke ha vært foruten.

Mer empati

Etter at jeg ble rammet av hjerneslag i 2017, ville det mest fornuftige naturligvis vært å gå av som leder, men det ville jeg ikke. Stammingen var for viktig. Jeg hadde riktignok ikke klart de tre siste årene uten velsignelse fra kona eller god hjelp og støtte fra nevnte Oscar Aaslund Hovin.

I 2010 deltok jeg på mitt første kurs i McGuire-programmet. Det ble mitt vendepunkt. Jeg lærte meg å få kontroll over stammingen og bygge opp selvtilliten igjen. Da jeg kom inn i NIFS, følte jeg at McGuire-programmet var selve Løsningen På Alt Her I Livet. For først med McGuire-programmet opplevde jeg å få til det jeg i svært liten grad hadde fått til før i livet, snakke slik jeg ville. Og, jeg mente at alle som ikke hadde innsett det var dårligere enn jeg. For jeg hadde skjønt det. Mente jeg selv. Jeg møtte raskt motstand og måtte gå i meg selv. Gradvis ble jeg mer ydmyk overfor hvordan andre mennesker hadde det med sin stamming, hvordan deres stamming preget livet. Kanskje fikk jeg også litt mer empati for at mennesker takler utfordringer forskjellig?

Tenk litt på det; jeg var over 30 år før jeg endelig klarte å snakke med folk. Slik jeg ville. I mer enn 25 år hadde jeg stått og hørt på. Sett på. Sett inn. Lyttet. I slutten av 20-årene ville jeg ikke det mer. Jeg ville ha en endring i livet. Få slutt på stammingen, få meg kjæreste, få meg et liv. Slik føltes det. Jeg begynte på journalistutdanningen. Jeg kunne hverken si navnet mitt flytende eller snakke avslappet og naturlig i telefon, men syntes studievalget var helt topp. Journalist skulle jeg bli. Det ble jeg.

Å bli leder i NIFS var med min bakgrunn helt selvfølgelig for meg. Det skulle jeg gjøre. Og takk for det!

Ledervervet har gitt meg større menneskelig innsikt. For stammingen vil alltid være en del av meg og min identitet. Og til slutt, jeg har blitt kjent med en del fine folk som i dag er gode venner. Stammingen har styrket meg som menneske.

martin.aasen.wright@gmail.com

NIFS 40 ÅR: 40 års kamp mot stamming (Stamming.no)

Da jeg begynte på journalistutdanningen, hadde jeg telefonangst

Hvordan bli en god logoped?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *