Hvordan bli en god logoped?

SAMARBEID: Siden 2014 har jeg på vegne av Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) holdt foredrag for logopedstudentene i Oslo en til to ganger i året. Bildet er fra NIFS’ boklansering av «Ord til besvær – Livet med stamming» i 2018. FOTO: Martin Fjellanger

Logopedene har den faglige kunnskapen, vi som stammer har livserfaringen. I samarbeid kan vi sørge for en enda bedre logopedbehandling.

Som leder av Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) har jeg en til to ganger i året siden 2014 holdt foredrag for logopedstudentene ved Universitetet i Oslo. Foruten å dele av mine egne erfaringer med stamming i rundt 40 år, snakker jeg om hva foreningen arbeider med, hvilke saker vi er opptatt av, og helt til slutt, før en spørsmålsrunde stiller jeg spørsmålet «hvordan bli en god logoped?».

Fem punkter

De fem punktene jeg presenterer for studentene, er et uttrykk for mine synspunkter:

  1. Bli kjent, lær deg å lytte.
  2. Kom bak stammingen og se hele personen.
  3. Individuelt tilpasset behandling.
  4. Ut av komfortsonen.
  5. Tett oppfølgning.

Jeg begynte hos logoped i første klasse på barneskolen. Den gang på 1980-tallet var det langt mindre kunnskap om stamming, både blant logopeder og i befolkningen enn i dag. Logopeders holdning den gang var å «se det an», helt motsatt av dagens mantra «tidlig innsats».

Skolelogopeden var ikke til mye hjelp, og jeg fikk en logoped ved Bredtvedt kompetansesenter (som senere skulle bli en del av Statped). Mitt mål med logopedbehandling var å slutte og stamme. Det skjedde ikke, men var logopedbehandling dermed en fiasko? Gitt målet mitt den gang, ja. Sett med dagens øyne, nei.

I slutten av 20-årene begynte jeg hos en ny logoped, etter nesten 15 år uten noen form for behandling. Den logopeden skilte seg radikalt ut i forhold til de som jeg hadde tidligere. Før vi begynte med det jeg kaller den taleflyttekniske behandlingen, ble hun kjent med meg. Ikke bare stammingen min, men meg.

Kjent med personen

Logopeden kartla på den måten hvem jeg var, og hadde da et bedre grunnlag for å behandle stammingen, både de ord og ordlyder jeg hørbart stammet på, men hun tok også tak i tankene og følelsene mine knyttet til den hørbare stammingen. Det hun gjorde for over 15 år siden, samsvarer med hva som er den gjeldende normen for logopedbehandling i dag, individuelt tilpasset behandling. Logopeden utfordret meg til å bryte med godt etablerte tale- og handlingsmønstre som jeg de siste 15-20 årene hadde tillagt meg. Med andre ord, alle uvanene jeg benyttet meg av for å unngå å avsløre at jeg stammet.

Alt dette forteller jeg logopedstudentene, hva jeg med min erfaring forbinder med fagtermen individuelt tilpasset behandling. Hva det faktisk helt konkret betyr. Å gå ut av komfortsonen handler ikke bare om å ta telefonen når man frykter å ringe folk, men det handler vel så mye å endre tankemønster, hvilke følelser og tanker jeg har til min egen stamming. For å oppnå det, må jeg erfare at jeg kan håndtere situasjoner jeg tidligere har unngått. Alt henger sammen med alt.

Så langt nikker studentene anerkjennende. Så langt er det vanskelig å være uenige. Vi er heller ikke så uenige om at tett oppfølging er et godt tiltak for å følge opp en som stammer, men arbeidslivets rammer gir ikke alltid rom for å yte det ekstra som noen ganger, eller nær sagt som regel må til for å få en reell effekt av stammebehandlingen.

Jeg stammet sjelden veldig mye inne på logopedkontoret, men der ute i den virkelige verden kunne alt jeg hadde trent på sammen med logoped vise seg ikke å fungere som ønsket. Logopedbehandling er mengdetrening. Og da tror jeg lite på en enkelttime annenhver uke. Et konkret eksempel jeg bruker er at skoleeleven som skal opp til muntlig eksamen, kan ringe logopeden kort tid i forveien for en «peptalk», for å «skru seg inn på riktig frekvens». Jeg forstår at det kan bli arbeidskrevende med en lang klientliste, men jeg oppfordrer logopedstudenter, og logopeder til å tenke over det, hvordan de kan få det til.

Undertegnede har vært styreleder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) siden 2015.

martin.aasen.wright@gmail.com

TV2-intervju: Stamming er fremdeles tabubelagt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *