Det fantastiske pappalivet

Hjerneslag-papparollen
INSPIRASJON: Jeg vet godt med meg selv hvordan jeg hadde håndtert en såpass isolert tilværelse vi alle har vært i så lenge om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg hadde måttet anstrenge meg enda mer for å opprettholde motivasjonen. FOTO: Privat

Vi er mange pappaer som synes det er helt fantastisk å være pappa. Og det skal vi få lov til, men inne i enda en korona-nedstengning bør vi heve blikket og tenke på livet for mange utenfor denne mikroskopiske tilværelsen.

For noen uker siden begynte jeg å jobbe igjen etter 16 uker i pappaperm. Siden det var med baby nummer to, følte jeg meg litt som en pappaveteran som tok det hele litt mer med ro. Ikke mindre engasjert i papparollen, men kanskje litt mindre entusiastisk over hver lille endring og bevegelse sønnen min foretok seg. Like lykkelig, bare mer erfaren.

Nå skal ikke dette blogginnlegget handle om alt det fantastiske og vidunderlige vi to hadde sammen disse 16 ukene (og fortsatt har), det blir fort for privat og navlebeskuende, men kort oppsummert var det en veldig fin tid som jeg for resten av livet vil minnes med stor glede. Og jeg hadde uansett ikke tenkt å skrive så mye om pappapermen, men etter at de nye strenge restriksjonene i Oslo kom denne uken ett år etter at koronapandemien traff Norge, slår det meg hvor mikroskopisk denne småbarnstilværelsen faktisk er. På godt og vondt.

Fravær av ensomhet

Rett før jul kom Folkehelseinstituttet med en rapport om livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien. I perioden 18. november-4. desember 2020 ble i overkant av 58.000 nordmenn invitert til en omfattende spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse. Undersøkelsen ble gjennomført i Oslo, Agder, Nordland og Vestland.

Over 26.000 svarte på undersøkelsen. Dette tilsvarer en svarprosent på 44 prosent.

Resultatene viser at:

  • Flere sliter med ensomhet og psykiske plager, unge og aleneboende sliter mest.
  • Blant studenter er én av tre ensomme.
  • Én av fire er ikke fornøyd med livet.
  • Den psykiske belastningen er størst i Bergen og Oslo hvor smitteverntiltakene har vært mest omfattende.
  • Fremtidsoptimismen er likevel høy, særlig blant unge.

Når det gjelder ensomhet, svarer de yngste i større grad enn de eldre at de er ensomme, og Bergen og Oslo skiller seg ut med markert høyere nivå av ensomhet i alle aldersgrupper. Ifølge undersøkelsen antas de høye ensomhetstallene å ha sammenheng både med smitteverntiltakene under datainnsamlingsperioden og muligens også med varigheten av pandemien og tiltakene.

Dette er tre måneder siden. Slik jeg ser det er det liten grunn til å tro at de som allerede sliter med ensomhet, har det mindre vanskelig nå etter enda en nedstengning.

Skjerpet ansvar

Selv i en ganske vanlig småbarnshverdag priser jeg meg lykkelig over at jeg stort sett, med unntak av hjemmekontor på jobben, bruker tiden til familien på fire. At jeg for noen år siden hadde hjerneslag, kjennes som mindre viktig nå. Lite søvn og kognitive senvirkninger etter slag til tross, det å ha ansvar for to små som har forventninger til meg og som krever sitt, får meg til å strekke meg enda litt lenger. Jeg står opp om morran og får ting gjort som man sier. Ikke fordi jeg alltid vil, men fordi jeg må.

Jeg vet godt med meg selv hvordan jeg hadde håndtert en såpass isolert tilværelse vi alle har vært i så lenge om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg hadde måttet anstrenge meg enda mer for å opprettholde motivasjonen. Visst savner jeg det sosiale livet som jeg før koronapandemien tok som en selvfølge. Messenger og FaceTime blir ikke helt det samme som sosialt samvær i en analog, virkelig verden. Men jeg kan snakke med ettåringen. Og med seksåringen. Og kona. Kanskje går samtalen litt i loop, men det er verdt det. Mer enn jeg kanskje aner.

For alle og enhver er ikke det å få eller ha barn selve løsningen på alt her i livet. Det er greit. Uansett må vi ikke glemme å snakke sammen. Eller sende en melding til en det har blitt merkverdig stille fra i lengre tid. Statsminister Erna Solberg sa nylig at det bare var én bakketopp til. Selvfølgelig må hun si det, så vi alle ikke mister motet helt. Men vi forstår jo at hun ikke kan stå på riksdekkende TV å si det. Hun kan ikke vite det, og det vet hun også.

Selv vi superoverlykkelige småbarnspappaer i den ultralille, mikroverden kan av og til under koronapandemien trenge et spark bak og skrive den ene meldingen eller ringe. Jeg skal ikke påstå jeg er så flink alltid til det, men en gang skal vi alle begynne.

Gå en kveldstur med en god venn, hold tometeren og snakk sammen.

Undertegnede er styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo. Har du spørsmål, bare ta kontakt!

martin.aasen.wright@gmail.com

Småbarnslivet med usynlige senskader etter hjerneslag

Nyhetsbrev fra en baby

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *